Å snakke om barn rundt barn

Hva handler det om

Hvor og når vi snakker om et barn. Står barnet der og hører seg selv omtalt, er det en krenkelse, selv om ordene i seg selv ikke var vonde. Og informasjon om et barn skal ikke ut til dem som ikke skal ha den, uansett om det er en forelder, et annet barn eller en ansatt fra en annen avdeling.

Det som fort kan skje

Vi tar det der og da fordi det er da vi husker det. I garderoben ved henting, i gangen, over hodene på barna. Ingen mener noe vondt med det men barnet hørte det eller feil person hørte det.

Andre veier inn

Ta det et annet sted. Nesten ingenting haster så mye at det ikke kan vente til dere er alene
Regn med at barn hører. De er ofte nærmere enn det ser ut og de fanger opp navnet sitt
Vær like bevisst på andre ansatte som på foreldre. Taushetsplikten gjelder informasjonen, ikke hvem som står der
Snakk med barnet i stedet for om det, når barnet er til stede
Si fra til kolleger når det skjer. Kort og uten pekefinger: "kan vi ta det etterpå?"

Slik ser det ut

Dette skjer sjelden av vond vilje. Det skjer fordi noen skulle si noe raskt før de glemte det. Derfor hjelper det lite å bli enige om at man ikke skal. Det man trenger, er en vane for hvor slike samtaler tas og en aksept for at hvem som helst kan si "vent litt".

Et barn som har hørt seg selv omtalt som et problem, glemmer ikke det. Og det påvirker hvordan barnet tror de voksne ser det, lenge etter at samtalen er glemt av alle andre.

Se også Taushetsplikt og opplysningsplikt.

Å tenke over

Sist jeg snakket om et barn, hvem hørte det egentlig?