Fra gulvet

Faget og kollegene

voksenrollenkollegasamarbeid

Når du er bekymret for et barn

Hva handler det om

Dette er ikke et tema der vi har hver vår mening, for det er lovpålagt og gjelder alle som jobber i barnehage, offentlig som privat.

Barnehageloven § 46 gir to plikter. Oppmerksomhetsplikten: du skal i arbeidet ditt være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Og opplysningsplikten, som gjelder uten hinder av taushetsplikt, når det er grunn til å tro at det foreligger mishandling i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Det som fort kan skje

Vi går og bærer på en magefølelse uten å si noe fordi vi ikke er sikre nok. Eller vi tenker at det er styrers ansvar, ikke vårt. Begge deler er en misforståelse av hva loven faktisk sier.

Slik gjør du

  • Si fra til styrer. Er ikke styrer tilgjengelig, si fra til den som er nærmest over deg og sørg for at det når styrer. Det er normalt styrer som sender meldingen men det er en saksbehandlingsregel, ikke en ansvarsoverføring

  • Ansvaret er ditt eget. Opplysningsplikten er et selvstendig og individuelt ansvar som ligger på hver enkelt ansatt. Styrer kan ikke overprøve din faglige vurdering og melder ikke styrer, har du fortsatt ansvar for å formidle bekymringen selv

  • Ikke undersøk videre for å bli sikker først. Barnehagen skal ikke foreta egne undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte bekymringen før melding sendes

  • Er du usikker på om terskelen er nådd: barnehagen kan drøfte saken anonymt med kontaktperson i barnevernet

  • Handler bekymringen om utvikling, språk eller atferd, ikke omsorgssvikt, er det PPT som er veien. Det er en annen sak enn opplysningsplikten og den går via styrer og foreldrene

  • Kjenn rutinen deres på forhånd, ikke den dagen du trenger den

Slik ser det ut

Terskelen er høy. At et barn ikke lever under optimale forhold, eller at familien ville hatt nytte av et hjelpetiltak, er ikke nok i seg selv. Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfellene.

Samtidig er den lav på ett punkt: det heter "grunn til å tro", ikke "vite". Du skal ikke ha bevis.

Vurderingen gjør du med utgangspunkt i din egen faglige kjennskap til barnet. Det er derfor relasjonsarbeidet betyr noe også her. Du kan ikke se at noe har endret seg hvis du ikke vet hva som er vanlig for akkurat det barnet.

Se også Taushetsplikt og opplysningsplikt.

Å tenke over

Vet jeg hva rutinen vår er og hvem jeg går til, før jeg trenger å vite det?

Kilder

Barnehageloven § 46 — opplysningsplikt til barnevernet.

https://lovdata.no/lov/2005-06-17-64