Lek fra gulvet (under arbeid)

Situasjonen

En gutt holder på med tannhjul på gulvet, på ei matte en voksen la ut. Ikke teppe, ikke håndkle; de ødelegger for tannhjul, teksturen betyr noe. Etter en stund ligger en boks under hver ende og matta er blitt ei rampe. Den voksne spør om han vet hva han har lagd. Han ser usikkert opp. «Rampe.» Ja. Og noe mer: en testarena.

Laget under

I leken finner barnet ut hvem det er: hva det liker, hvor grensene går, hva som er mulig og hva som ikke er mulig. Og finner ut mye av det samme om andre. Barnet lærer å være sammen med folk, rett og slett. Rett og galt er regler barnet prøver ut der. Og leken er stedet der ting er greit som ikke er greit eller mulig ellers: å fly, å være et dyr, å lage maten mamma eller pappa ikke vil lage. Bearbeiding hører med, barn bruker leken til å få unna ting også men tyngden ligger ikke der.

Matta er lek, sånn jeg ser det. Vi voksne legger den ut og så er det barnet som bygger rampa av den. Og på rampa kan barnet prøve ting som ikke går an andre steder. La noe trille, la noe velte, se hva som ryker. Jeg tror det er grunnen til at det kommer så mye ut av så lite i leken.

Han hadde lagd en testarena lenge før han hadde noe ord for den. Ordet kom etterpå, da han så opp og lurte. Og jeg tror rekkefølgen betyr noe. Hadde den voksne sagt «nå lager vi en testarena» først, hadde det vært den voksnes lek. Nå var den hans og han fikk ordet på kjøpet. Så det vi voksne gjør, er å legge ut matta, la rampa være barnets og gi ordet når barnet vil ha det.

Vygotskij sa noe av det samme i 1933: i leken er barnet «et hode høyere enn seg selv». Han sa også at all lek som later som noe, har regler i seg og at alle regelleker har noe på liksom i seg. Jeg tror det stemmer med rampa. Den er på liksom og den har sine regler for hva som får trille og hva som skjer når noe velter. Begge deler er der samtidig.

Situasjonen

Fem barn bygger hinderløype av stoler og puter. Så ringer ryddebjella.

Laget under

Jeg tror det skjedde slik en isbre flytter seg: sakte, tungt og uten at noen styrer den.

Isbreen består av ting som hver for seg har en god grunn: møter, planlegging, kartlegging, temauker og faste ukeplaner. Ingen av dem er feil og rammeplanen krever at vi planlegger og vurderer arbeidet vårt. Men isbreen er ikke de enkelte steinene, den er hele massen. Og massen beveger seg bare én vei.

Den tar leken på to måter.

Den første er at den tar de voksne bort fra gulvet. Når to av fire er på møte eller sitter med planer, er det to igjen og de to blir opptatt med å holde oversikt. Leken fortsetter men uten en voksen som er med i den.

Den andre er at den deler opp dagen. Frilek trenger lange strekk. Et rollespill eller en hinderløype trenger tid til å bygge seg opp. Når formiddagen er delt opp i faste opplegg, er leken alltid på vei til å bli avbrutt. Barna lærer fort at det ikke lønner seg å begynne på noe stort. Da forsvinner leken uten at noen har tatt den bort.

Jeg tror heller ikke at ubevisste ansatte er forklaringen. Isbreen holdes i sjakk hver dag av voksne som lar hinderløypa stå til etter maten, som sier «dere kan fortsette etterpå» og mener det og som setter seg ned på gulvet i stedet for å gå videre til neste punkt på lista. Ingen plan nevner dem og månedsbrevet får dem sjelden med. Men der blir leken reddet.

De har også rammeplanen på sin side: «Leken skal ha en sentral plass i barnehagen og lekens egenverdi skal anerkjennes.» De som verner leken, går ikke imot planen. Isbreen har lagt seg ved siden av den.

Isbreer kan smelte men ikke av seg selv. Smeltingen begynner når noen i personalgruppa spør, før neste møte eller neste temauke: Hva tar dette fra leken og er det verdt det?

Situasjonen

Et barn bygger tårn med for tynne vegger. Det raser. Barnet går fra det og kommer tilbake, kanskje samme dag, kanskje mye senere og bygger på nytt med de samme tynne veggene.

Laget under

I en aktivitet vi har planlagt, ser du om barnet klarer oppgaven. I frileken ser du hvordan barnet jobber. Hvordan det tenker rundt noe, går fram på flere måter, blir frustrert, går fra det og kommer tilbake. Noen ganger samme dag, andre ganger mye senere.

Ingen kommer tilbake til noe som ikke er viktig for dem. Frustrasjonen og tilbakekomsten er beviset på at tingen betyr noe. Der er sporet, sett over tid.

Frileken er det eneste stedet du kan se dette. Bare der velger barnet vei selv og velger selv å komme tilbake.

Vi ser etter resultatet. Ble det et tårn, ble det en bil. Så går vi glipp av verdien: veien barnet tok og hva barnet gjorde da den stoppet.

Du ser ikke bare hva barnet kan. Du ser også hva barnet ikke har tatt til seg ennå. Et barn som bygger på nytt med de samme tynne veggene, etter at du har pekt på dem flere ganger, har ikke misforstått. Barnet er bare ikke klart for å godta at veggene må bli tykkere for at tårnet skal stå. Barnet kommer dit når det kommer dit. Du kan ikke flytte noen. Noen ganger kan klossene bli stående så veien tilbake er kort. Spør barnet først.

Leker dør også av seg selv. Tjue minutter kan være en god lek. Noen leker varer ikke lenger enn det uansett og målestokken er disse barna, ikke en annen lek.

Prøv

• Spør barnet om det er ferdig før dere rydder. Målet er at barnet rydder selv og det jobber dere fram mot hele tiden, se Rydding. Lar dere alt stå, blir havet som skal ryddes til slutt for stort. Se også på hva som står igjen: et bygg kan stå til i morgen, en haug hører hjemme i boksen sin. Ber barnet selv om at det får stå, er det en annen vurdering
• Det meste av det du ser blir hos deg. Det går videre når det er relevant for noe, ikke fordi du så det

Situasjonen

Familielek. Mamma, pappa, søster, bror, en hund. Mamma ordner på kjøkkenet mens pappa er på jobb og barnet er i barnehagen. Så vil to barn være mamma og ett barn får det ikke til å gå opp.

Laget under

Rollelek er å ta på seg en annen rolle og alt som følger av det. Familielek er nok den vanligste. Superhelter er en. Å late som vi er dyr er en. Noen ganger blir det teater, med de andre barna som publikum. Og noen ganger alt på en gang: to superhelter med sløyfe rundt, lagt til å sove i dukkevogna.

Det barna legger inn i rollene, kommer fra flere steder. Det de kjenner fra hverdagen. Det de er opptatt av. Det de nettopp har opplevd og leker ut igjen: samlingen, forestillingen, turen. Og det de ikke får gjøre ellers. Leken er stedet der reglene fra virkeligheten ikke gjelder og det er en av grunnene til at barn trenger den.

Rollene viser et glimt av det barnet sitter med. Mamma på kjøkkenet er et glimt av en hverdag og noen rutiner. Barnet som ikke klarer å ta imot to mammaer, viser hvor grensa for det kjente går. Noe av dette er synlig med en gang, noe dukker opp etter mange runder. Det meste er bare fint å se. Noe skal ut av ditt eget hode og til en kollega.

Men vinduet viser ikke alltid hjemmet. Et barn som leker sint pappa, kan ha sett en sint pappa, eller en film, eller teste hvordan det er å være den som bestemmer. Derfor er én lek aldri en melding. Det er det som kommer igjen, runde etter runde, som skal ut av hodet ditt.

Når leken ikke går opp, får barna prøve først. Noen ganger dør leken av det og det er greit. Du kommer inn når et barn henter deg, når det blir konflikt, når du overhører det, eller på en måte ingen har tenkt på ennå. Og når noen går ut eller holdes ute. Den skal alltid ha en voksen, også når ingen henter deg.

To mammaer kan ha en god grunn og en dårlig. Den gode er at de som leker har satt grunnregler for hva som er i leken og det er ikke plass til en mamma til. Det skal respekteres, også når voksenhjertet reagerer. Men å starte en lek er ikke å eie den. Er det ett barn som holder på reglene og de andre som vil ha dem endret, er det ikke lekens regler lenger. Da er det ett barn som bestemmer og de andre har et lite vindu for å være med på noe. Reglene er åpne for endring når barna vil det, på deres premisser. Og dette er det vanskelige for deg som er der: å vite når en lek og reglene i den skal vernes og når de ikke skal det. Det finnes ingen regel for det. Det du har, er å spørre og å høre hvem som svarer.

Den dårlige grunnen er at to mammaer ikke er greit. Det er en annen samtale og den skal være god: familier ser ulike ut og kjærlighet kommer i mange former. Står leken fast akkurat der, er resultatet to mammaer. Barnet som fortsatt ikke vil ha det sånn, velger selv om det vil være med videre.

Prøv

• Snik deg rolig nærmere og spør undrende hvorfor det ikke går. Grunnen avgjør hva du gjør
• Er det lekens regler, hør hvem sine regler det er. Vil de som leker ha dem sånn, la dem stå. Er det ett barn som holder på dem mot de andre, er det noe annet
• Er det verden som er for liten, ta den samtalen, god og rolig og la leken ende med to mammaer
• Det du legger merke til, legg merke til. Kommer det igjen, si det til en kollega. Se Når du er bekymret for et barn
• Hold noen av barnehagens egne ting i live i leken: la boka ligge framme, la forestillingen få plass

Situasjonen

To barn leker. Noen gråter et annet sted og den voksne sier «jeg kommer tilbake snart» og går. Fem minutter senere leker de fortsatt, godt, uten henne.

Laget under

Appen sier at avtaler med barn skal holdes og at «dere kan fortsette etterpå» er en avtale. Den regelen står fast. Men det finnes én gang den ikke skal holdes: når barna leker så godt uten deg at det å komme tilbake ville ødelagt leken. Da er det leken som trengs mest, ikke løftet.

Vi kommer tilbake fordi vi sa det og setter oss inn i en lek som gikk av seg selv. Eller vi lar være uten å ha bygd opp noe å ta av og da var det bare et løfte som ikke ble holdt.

Dette går bare for den som holder ord så ofte, eller kommer tilbake og forklarer når hun ikke gjorde det, at den ene gangen veier lite. Motvekten er konstant. En som ikke har bygd opp den kontoen, kan ikke gjøre det samme valget.

Og leken dør av seg selv etter en stund. Kanskje blir de enige om å rive hele greia, kanskje gjør én av dem det. Begge deler er en slutt en lek kan ha og den tilhører dem.

Prøv

• Se først om du trengs. Går leken uten deg, er svaret gitt
• Sett deg et annet sted og la dem glemme at du skulle komme
• Husker et barn avtalen dagen etter, si det som det var: «Jeg syntes dere lekte så fint uten meg og så begynte noen å gråte så jeg trengtes mer der. Hadde dere en fin lek, syntes du?» Det siste spørsmålet gir dommen over leken tilbake til barnet
• Gjør det bare hvis du holder ord ellers. Motvekten må være der før unntaket

Situasjonen

På tur i skogen veiver et barn rundt seg med en pinne. Noen kan få den i hodet, barnet er ikke en som trenger oppfordring til å bruke kroppen og de andre voksne ser på. De tre tankene er ekte og det er der de fleste stopper leken. Alternativet er å gå inn i den med en ramme.

Laget under

Krigslek, våpen og skyting har to sider som er egne diskusjoner og som denne sida ikke løser. Den ene er barn som kommer fra krig. Den andre er barn som gjentatte ganger går langt over grensa for hva som er greit og volden det representerer. Begge finnes og det er derfor vurderingen må gjøres på barnet som står der, ikke på leken i seg selv.

Vi stopper pinnen før vi har tenkt ferdig fordi den ser farlig ut og fordi noen ser på. Barnet lærer at pinner ikke er lov. Det lærer ingenting om hvordan man fekter uten å skade noen.

Rammen er det som gjør at både du og barnet kan puste og den må være der før leken begynner. Firkanten sier hvor, pinnene sier hva og reglene kommer fra barnet selv når du spør. Et barn som sier det har fektet før, har som regel ikke gjort det med kroppen og da begynner dere rolig.

Her ligger også mye positivt. Vurderingen er den samme som i La barna klatre: er dette farlig, eller er det jeg som blir urolig? Og svaret er ramme, ikke nei.

Prøv

• Ta de sekundene. Du kan tenke tankene og velge åpent likevel
• Lag rammen før du sier et ord: en firkant på skogbunnen, stor nok til dere begge
• Gå inn selv, med egen pinne og la barnet velge hvilken det vil ha
• Spør reglene fram. «Hva er viktig å tenke på når vi gjør sånn?» Ikke hardt, ikke ansiktet, ikke tissen
• Stopp den selv, mens den er god. Ti minutter kan være nok

Situasjonen

Bursdag i samlingen. Rakett med smell, klapping og alle hendene i været. Ett barn tåler ikke smellet og alle voksne ser det.

Laget under

Det er ikke alltid barnas lek som må endres. Noen ganger er det vår egen. Et ritual vi voksne har laget, som raketter på bursdager med smell, klapping og alle hendene i været, kan være det ene barnet ikke tåler. For det barnet finnes ingen vei ut for alle gjør ritualet samtidig.

Vi ser at et barn reagerer og tenker at det går seg til. Ritualet er jo koselig og de andre liker det. Så står det der neste bursdag også.

Dette er en av de letteste refleksjonene å ta. Et barn blir utrygt av noe vi gjør, alle ser det og ingen faglig grunn veier opp for en sånn ting. Da er ikke valget en vurdering. Da bytter man. Og byttet trenger ikke koste noe. Bobler gjør akkurat samme jobb og ingenting går tapt.

Dette er motstykket til pinnen i skogen. Den ene sier at voksne kan være for raske til å stoppe. Den andre sier at noen ting skal stoppes med en gang. Forskjellen er ikke hvor voldsomt noe ser ut, men hva som skjer med barnet som er der.

Prøv

• Se på tradisjonene med det nye barnet i rommet
• Si hva du så. Du trenger ikke være den som bestemmer tradisjonen; det du så, må bare nå noen som kan endre den
• Finn noe som gjør samme jobb. Bobler barnet kan poppe, like mange som barnet fyller år, gir det samme: én per år, barnet i midten, alle ser på
• Bytt før neste gang, ikke etter tre

Situasjonen

En lek har gått over flere dager. En voksen legger en ting fram eller tar en tur dit leken handler om.

Laget under

Rammeplanen sier at personalet skal legge til rette for utvikling av leketemaer. Når en lek går over flere dager, gjør vi noen ganger noe for å mate den: en tur dit leken handler om, en bok, en ting lagt fram. Noen ganger. Ikke som rutine.

Grunnene er ulike. Rammene ber om noe. En ferdighet trengs. Temaet trenger et dytt. Vi ser noe i leken som er verdt å ta videre. Eller vi mater for å lære selv: legger en ting fram og ser hva barnet gjør med den fordi svaret forteller oss noe om barnet, eller om noe annet vi lurer på.

Det siste er Å følge spor med en annen hensikt. Ikke lek som mål men lek som vindu.

Å legge ut spor er noe annet enn å mate. Et spor er å gjøre noe tilgjengelig som ikke pleier å være der, uten å si noe om det. Papir og farger på bordet uten at noen spurte. Kanskje bygd på en interesse du har sett hos ett eller flere barn. Det er en smakebit, en test. Kanskje skjer det ingenting og det er også et svar. Lekene som alltid står på plassen sin, er ikke spor. Forskjellen på de to er om det finnes en lek fra før. Sporet kommer før leken, maten kommer under.

Vi mater alt fordi mating kjennes som å gjøre jobben. Da er leken ikke lenger fri. Appen sier det alt: la frileken være fri. Å mate den er unntaket, med grunn.

Situasjonen

Du reiser deg fra en lek der du ikke trengs lenger og setter deg et annet sted. Ingen ber om deg. Du ser.

Laget under

Rammeplanen sier at personalet skal observere og analysere leken, i tillegg til å støtte, delta i og berike den. Det er den delen som sjelden får et eget grep. Du gjør det når du reiser deg fra en lek og setter deg et annet sted.

Hva du ser etter, varierer. Samspillet mellom barna eller lekene rundt dem. Ett bestemt barn. Faktorer du vet er der eller mistenker. Noe du har lagt merke til men ikke vet hva er ennå. Eller helheten: fem leker samtidig, noen i rommet ved siden av som du ser litt av gjennom vinduene og hører litt fra. Noen som er alene. Så skjer det noe som krever deg og du går dit.

Prøv

• Velg én ting før du setter deg. Ett barn, én lek eller den som er alene. Se på den i to minutter. Så går du videre eller går til
• Se på leken, ikke bare på barnet. Hva får den til å gå eller stoppe? Svaret er det du kan bruke i morgen
• Du har lov til å se noe uten å vite hva du ser. Første gangen er noe du la merke til. Ser du samme ting igjen, har du en observasjon og den bør ut av ditt eget hode. Se Vennskap
• Et mønster sett for tidlig blir en merkelapp. Forskjellen på «han gjør det igjen» og «han er sånn» er bare hvor mange ganger du har sett det og om du fortsatt leter etter hva som ligger under. Se Ingen barn er vanskelige

Situasjonen

To barn leker sammen og den ene gjør noe den andre sier nei til. Tre ganger. Det ser ut som erting.

Laget under

Men grunnen ligger ofte ett lag under: barnet tester noe og har ingen ord for det.

Vi ser et spark og vet hva det var. Vi stopper leken for å ordne opp og ordner opp i noe annet enn det som skjedde. Eller vi lar barnet som sparket sitte igjen med en unnskyldning, mens kompisen fortsatt tror han ble ertet.

Det som avgjør, er om leken går videre etterpå. Får barnet sagt grunnen sin og får kompisen høre den, løper de som regel tilbake og leken fortsetter et annet sted med samme innhold. Da ble ikke en konflikt løst men en lek reddet.

Barnet trenger ikke se på deg for at samtalen skal være i gang. Får det med seg det du sier, er det viktigste gjort. Å spørre hvilke farger barnet ser i øynene dine er en vei inn når barnet er helt lukket, ikke et triks og ikke et krav: en annen inngang før saken så samtalen blir en annen.

Prøv

• Gå litt unna før du spør så ikke noe annet tar oppmerksomheten mens dere snakker
• Spør hva som skjedde i hodet og i kroppen. Hadde du en plan? Var det noe du ville si men ikke fikk ut? Grunnen ligger ofte ett lag under det du så
• Barnet trenger ikke se på deg. Får det med seg det du sier, er det viktigste gjort. Er barnet helt lukket, kan du spørre hvilke farger det ser i øynene dine. Det er en invitasjon, ikke et krav
• Si hva du så og tenkte så barnet vet hva du gikk ut fra. Da kan det rette på deg
• Hent den andre tilbake for å høre grunnen og si på forhånd at det er noe bra. Da blir slutten informasjon, ikke en unnskyldning
• Gi barnet setningen som manglet: «det var det du skulle sagt». Barnet hadde en plan og ingen ord for den
• Kommer flere til, kan de ikke eie hele greia. Finnes det en løsning for alle, lar du leken stå