Medvirkning fra gulvet (under arbeid)

Situasjonen

Ordene vi velger, avgjør ofte hva vi får. «Skal vi spise?» er et spørsmål og et spørsmål kan besvares med nei. Er måltidet noe som skal skje uansett, har vi lovet et valg vi ikke kan holde. «Nå skal vi spise» sier det som er: dette skjer nå.

Laget under

Vi pakker beskjeden inn i et spørsmål for å være hyggelige og det skjer i alle slags situasjoner. «Skal du kle på deg?» i garderoben, «skal vi rydde nå?» på avdelingen, «kan du komme?» ute. Barnet svarer nei, helt riktig, ut fra spørsmålet som ble stilt og vi må overkjøre svaret vi selv ba om. Da oppstår det en negativitet ingen hadde tenkt seg, i en situasjon som ikke trengte den. Og barnet lærer at spørsmål fra voksne ikke betyr noe.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Si det som er. «Nå skal vi spise», «jeg vil at du kommer nå». Det er ærligheten som er poenget, ikke kommandoen
• Spar spørsmålene til der det finnes et ekte valg
• Gi valget innenfor rammen i stedet: ikke om vi skal spise men hvor du vil sitte
• Er barnet under rundt tre år, la det peke eller bytt rekkefølge. De minste velger ofte det siste alternativet de hørte
• Vennlig tone gjør jobben. Man trenger ikke et spørsmålstegn for å være hyggelig

Situasjonen

Mange nei er ikke egentlige nei. De er praktiske: det er ikke folk nok, det tar for lang tid, det er litt utenfor det vanlige. Nei-et kommer fordi det er det enkleste svaret der og da, ikke fordi det ikke går an.

Laget under

Vi sier nei først og begrunner det etterpå. Begrunnelsen høres som regel rimelig ut for det finnes som regel en grunn. Men barnet fikk aldri prøvd og vi fikk aldri undersøkt om det gikk an.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Spør deg selv om nei-et er nødvendig eller bare enklest
• Se etter hva som skal til for at det kunne gått
• Spør en kollega før du avslår. Hun har kanskje en løsning du ikke ser
• Del opp: kanskje ikke hele ønsket men en bit av det, i ti minutter
• Si ja til det du kan si ja til, selv når svaret på helheten er nei
• Vil barnet teste noe, let etter ja-et før du sier nei. Går det an innenfor det som er trygt, gi det tingen det trenger og la det prøve
• Si nei tydelig, med en gang du vet det er nei. Å utsette det gjør det ikke lettere
• Si hvorfor, kort. «Nei, det er farlig», «nei, det er noen andres tur nå»
• Ikke forklar deg lenger enn barnet trenger. Et langt forsvar for et nei kan gjøre det til en forhandling
• Hold deg til det. Endrer du nei til ja fordi barnet protesterer, lærer det at nei betyr «prøv igjen»

Situasjonen

Et barn spør om de kan tegne og en voksen sier ja. Ti minutter senere sitter ti barn rundt bordet og den som sa ja, står med for få ark og en vikar på vei inn med de siste. Ja-et var en start, ikke en aktivitet og det er der forskjellen ligger.

Laget under

Vi sier ja til det første barnet og så blir det nei til de neste fordi vi ikke hadde tenkt på flere. Eller vi tar over bordet uten å merke det og da er det ikke barnas lenger.

Et ja til et barn blir fort større enn den som sa det hadde tenkt. Den som er ny, vet ikke alltid at det er lov å utvide rammen i stedet for å stramme den: ta med mer, sette et tall, hente en til. Blir det gjort, kan et bord med ti barn holde på i over en time og det er fortsatt barnas aktivitet.

Det som gjør mest for den nye, er å få se hva ja-et ble til. Et fullt bord med tegninger som ikke hadde funnes uten det ene ordet, sier mer om medvirkning enn en forklaring.

Prøv

• Et ja til et barn er en start, ikke en aktivitet. Utvid rammen i stedet for å ta over: ta med litt mer og sett et tall på hvor mange
• Blir det for mye for den som sa ja, hent en til, ikke deg selv
• Pek på det ja-et ble til, mens den som sa ja ser det
• Hver tegning er en mulig samtale. Det er der medvirkningen fortsetter

Situasjonen

Noen ganger er rammen bare rammen. Det handler om sikkerhet, om at det ikke er nok voksne, om at tida ikke strekker til. Da finnes det ikke noe reelt valg å tilby og å late som det gjør det, er verre enn å la være. Det som er igjen, er forklaringen.

Laget under

Vi sier «fordi jeg sier det» eller «sånn er reglene». Barnet får vite at det må men ikke hvorfor og sitter igjen med at det bare er slik voksne bestemmer. Neste gang samme situasjon kommer, er man like langt.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Anerkjenn følelsen først. «Jeg skjønner godt at du syns det er kjedelig.» Barnet trenger å høre at det er greit å bli skuffet
• Gi en ekte grunn. Barn tåler et nei mye bedre når det henger sammen med noe
• Legg forklaringen der barnets forståelse ligger. Er du ny, treffer du ikke alltid men du lærer barnet å kjenne av å prøve
• Vær ærlig om grunnen, også når den er kjedelig. «Vi har ikke noen som kan gå fra akkurat nå» er en gyldig forklaring
• Si det én gang, ordentlig, i stedet for å gjenta det samme høyere
• Barnet leser nei-et i ansiktet også. Sier ansiktet noe annet enn ordene, er det ofte ansiktet barnet går etter. Se Ansiktet og kroppen er også språk

Situasjonen

Barn har rett til å bli hørt i det som angår dem. Det betyr ikke at de får viljen sin og det betyr heller ikke at meningen endrer utfallet. Det betyr at de får si hva de mener og at noen faktisk lytter.

Laget under

Vi spør og så bestemmer de høylytte. Noen sier ingenting, ikke fordi de ikke har en mening, men fordi det er andre som tar plassen. Det er ikke så ulikt et personalmøte eller et foreldremøte.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Spør om ting som faktisk er åpne. Hvor turen skal gå, hvilken varmmat, hva vi skal kjøpe av nye leker
• Gi alle muligheten men ikke press noen. Ikke alle vil si noe og det er greit
• Se etter de stille. Spør dem direkte hvis det er lettere for dem enn å rekke opp hånda
• Vær ærlig om hva som er åpent og hva som ikke er det. Se også Er det et spørsmål eller en beskjed?
• Ha en ordning når det er noe alle vil ha. Da får alle samme mulighet, bare på ulike dager

Situasjonen

Fire barn i sandkassa, seks spader. Ett barn har tre, ett har ingen. En voksen har allerede sagt at det ikke finnes flere.

Laget under

Den voksne fordeler spadene. Krangelen er over men barna har ikke funnet ut av noe. Eller barnet med tre blir den slemme i historien.

Spørsmålet om følelsen krever at barnet kan tenke seg hvordan det ville kjentes. Forståelsen av at andre kan tro noe annet enn en selv, kommer gradvis mellom 2½ og 5 år og ligger over tilfeldig nivå ved rundt fire år.

Barnet med tre spader er der de fleste barn på den alderen er. Barn fra 4 til 7 år takker nei til å få minst men tar imot å få mest. Bare åtteåringene i studien takket nei til å få mer enn de andre. Det handler om alder, ikke om egoisme.

Og de som ikke var med i krangelen, ser hvordan den ble løst.

Prøv

Én måte, i den rekkefølgen den ofte går:

1. Kom bort og se først, uten å avbryte hvis det ikke trengs. Undre deg og spør rolig hva som skjer. Det kan være noe du ikke har tenkt på
2. Spør hva de leker. Bekreft det de sier og få øyekontakt med den voksne mens du gjør det
3. Treff en følelse: «Hvis jeg hadde tatt alle spadene deres, hadde dere følt dere glade inni dere da?» Spørsmålet er retorisk med vilje. Sier noen ja, er det en ny samtale: hva får barnet til å si ja?
4. Gi problemet til barna: «Dere er fire barn og seks spader. Klarer vi å finne en løsning som er rettferdig for alle?» Bruk en oppløftende tone og prøv å få alle til å føle med den som ikke har
5. Gir et barn med én spade bort sin, ros det høyt. Problemet blir kanskje bekreftet på nytt og det gjør ingenting
6. Står barnet med tre på sitt, ta én og forklar hvorfor. Anerkjenn at det ikke var greit for barnet og gi et eksempel på noe du selv ikke liker, men må akseptere, gjerne noe barna kjenner seg igjen i. Sånn er verden noen ganger. Sier du det så flere hører det, er det ofte flere som er enige og det sprer seg en felles enighet

Målet er at alle skal være glade, også barnet med tre.

Situasjonen

To barn leker sammen og den ene gjør noe den andre sier nei til. Tre ganger. Det ser ut som erting. Har den voksne alt bestemt seg når hun går bort, svarer barnet på hennes versjon, ikke på sin egen.

Laget under

Vi har bestemt oss for hva som skjedde før vi spør og barnet svarer på vår versjon.

Spørsmålene om hodet og kroppen gjør noe et vanlig «hvorfor» ikke gjør: de ber om det barnet kjente, ikke om en forklaring. Da kommer grunnen ofte ett lag under det som ble sett. Barnet testet noe og hadde ikke ord for det.

Når den voksne sier hva hun selv trodde, er det hun som eier feilen og barnet slipper å rette på en voksen. Og hentes kompisen tilbake for å høre grunnen, med beskjed på forhånd om at det er noe bra, ender det i informasjon i stedet for unnskyldning. Da er leken som regel i gang igjen et annet sted før den voksne har satt seg.

Prøv

• Gå litt unna før du spør så ikke noe annet tar oppmerksomheten mens dere snakker
• Spør hva som skjedde i hodet og i kroppen og la barnet bruke egne ord
• Si hva du selv trodde. Da er det du som eier feilen og barnet slipper å rette på en voksen uten lov
• Hent den andre for å høre grunnen og si på forhånd at det er noe bra

Situasjonen

De daglige oppgavene i barnehagen er ikke bare noe som må gjøres unna. Dekke bord, hente ting, hjelpe til med rydding. For et barn er det å bli regnet med. Det er ikke arbeid men tillit. Og barn som får ansvar, tar det ofte på alvor.

Laget under

Vi gjør det selv fordi det går fortere og fordi det blir riktig gjort. Så mister barna en av de få anledningene i løpet av dagen der de faktisk får bidra til noe ekte, ikke lekearbeid men noe som virkelig må gjøres.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Se etter oppgavene som allerede finnes i dagen, i stedet for å lage nye
• Gi hele oppgaven, ikke bare den ufarlige biten. Halve ansvaret er ikke ansvar
• La ansvaret være ekte. Et barn merker forskjell på en oppgave som må gjøres og en som er funnet på
• Spør, ikke tildel. Å bli spurt er en tillitserklæring. Å bli satt til noe er en beskjed
• La barnet gjøre hele oppgaven, ikke bare den delen som er lett å få til
• La barnet være med fra starten. Også klippingen, også forberedelsen
• Godta at det blir skjevt. Det skjeve er beviset på at barnet gjorde det
• Hjelp der barnet står fast, ikke der du syns det burde blitt penere
• La barnet fortelle om det selv før du sier hva du ser. Se La barnet oppdage det selv

Situasjonen

Et prosjekt med ett barn: blomster på utsiden av gjerdet. Små lengder treverk, en hjulkapsel fra veikanten, drill. Barnet gjør alt, ikke bare det ufarlige, med en voksen ved siden av. Det som ble laget, henger der flere år etter.

Laget under

Vi gjør det farlige selv og lar barnet male. Da er det vårt gjerde med barnets farge på.

Det som gjør et sånt prosjekt til medvirkning, er at barnet er med hele veien, også sagen og drillen. Rammene bestemmer hva som er trygt. De bestemmer ikke hva som er mulig og med en voksen ved siden av er mer mulig enn vi tror på forhånd.

Og det barnet lagde selv, tåler tid. Det henger der når barnet har begynt på skolen og barnet vet det.

Prøv

• Når barnet kan være med på alt, la det være med på alt. Rammene bestemmer hva som er trygt, ikke hva som er mulig
• Bruk det som ligger der. En hjulkapsel i veikanten er et prosjekt
• La det bli hengende. Det barnet lagde selv, tåler år
• Når det er drillen, del den: barnet har håndtaket og knappen, du har hånda foran og retningen. Da er det barnet som skrur og du som passer på. Det farlige er ikke alltid det barnet må holdes unna. Noen ganger er det der medvirkningen sitter

Situasjonen

Måltidet kan gjennomføres på mange måter. Det er godt å vite at det finnes flere å velge mellom. Noen ganger er en kreativ løsning det som får dagen til å gå opp.

Laget under

Vi gjør det slik vi alltid har gjort det fordi det er sånn det er. Så blir måltidet noe som skal gjennomføres og ikke en av de beste anledningene vi har til å snakke med barna.

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Én måte å spise på: alle samtidig ved dekket bord. Det gir en felles ramme og alle får det samme på samme tid
• En annen måte: rullering, et maks antall om gangen, helst i et rom som kan lukkes. De som vil leke litt til, får det. De som er sultne, får mat først. Måtene kan kombineres etter behov og mulighet og rommene dere har, er med på å avgjøre hvordan måltidet blir
• Si det høyt når det blir ledig plass. «Hvem vil neste?» eller bestem selv når det trengs: «Jonas er neste i køen nå, for den kroppen trenger mat i seg»
• La barna spørre om å få være neste. Mange gjør det av seg selv
• Lunsj i garderoben, fullt påkledd, når dere er ute og bare stikker inn for mat og varme før dere går ut igjen
• La barna smøre selv, helle melk og vann selv
• Øv på å spørre hverandre. «Kari, kan jeg få smøret?», særlig der det ellers blir «jeg vil ha smør»
• La barna dekke på. Hvor mange er vi, hvor mange kopper trenger vi, er det nok til alle. Det er matematikk, uten at noen kaller det det

Situasjonen

Varmmat én gang i uka og barna velger. Fiskepinner fra bunnen av, supper, pizza. De som ønsket seg maten, er med på hele kjeden: planen, butikken, forberedelsene, lagingen, serveringen og ryddingen. Grønnsaker fra frø til en liten smak for alle hører til samme tanke.

Laget under

Barna får velge pålegg og vi kaller valget medvirkning. Eller vi lager maten selv fordi vi er raskere og barna får servert det de ønsket seg.

Valget er den minste delen. Medvirkningen sitter i kjeden etter valget, der barnet får bære det det ønsket seg, fra handlekurv til tallerken. Å lage fra bunnen av er mer arbeid og det er poenget: mer arbeid er mer å være med på.

Det som vokser, tar tid og det meste barna lærer av det, skjer i ventetiden. Nok til en smak er nok.

Prøv

• La barna velge det som faktisk skal lages og la den som ønsket, være med og lage det
• Ta med barna i hele kjeden: planen, butikken, forberedelsene, lagingen, serveringen og ryddingen. Det er der medvirkningen sitter, ikke i valget alene
• Lag det fra bunnen av når dere kan. Mer arbeid er mer å være med på
• Så noe som tar tid. Nok til en smak er nok

Situasjonen

Barnehageloven § 3 heter Barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste og den inneholder to ting.

Laget under

Det som ligger under, i egne ord fra gulvet: ikke skrevet ennå. Det appen sier, står i appen.

Prøv

• Spør om ting som faktisk er åpne, se Barna skal ha en stemme