Hvordan vi sier ting
Er det et spørsmål eller en beskjed?
Hva handler det om
Ordene vi velger, avgjør ofte hva vi får. "Skal vi spise?" er et spørsmål og et spørsmål kan besvares med nei. Er måltidet noe som skal skje uansett, har vi lovet et valg vi ikke kan holde. "Nå skal vi spise" sier det som er: dette skjer nå.
Det som fort kan skje
Vi pakker beskjeden inn i et spørsmål for å være hyggelige og det skjer i alle slags situasjoner. "Skal du kle på deg?" i garderoben, "skal vi rydde nå?" på avdelingen, "kan du komme?" ute. Barnet svarer nei, helt riktig, ut fra spørsmålet som ble stilt og vi må overkjøre svaret vi selv ba om. Da oppstår det en negativitet ingen hadde tenkt seg, i en situasjon som ikke trengte den. Og barnet lærer at spørsmål fra voksne ikke betyr noe.
Andre veier inn
Si det som er. "Nå skal vi spise", "jeg vil at du kommer nå". Det er ærligheten som er poenget, ikke kommandoen
Spar spørsmålene til der det finnes et ekte valg
Gi valget innenfor rammen i stedet: ikke om vi skal spise men hvor du vil sitte
To valg, ikke ti. For mange valg er også noe et barn ikke er rustet til å bære. Den som har bladd gjennom en strømmetjeneste en hel kveld uten å finne noe, vet hvordan det kjennes
Er barnet under rundt tre år, la det peke eller bytt rekkefølge. De minste velger ofte det siste alternativet de hørte
Vennlig tone gjør jobben. Man trenger ikke et spørsmålstegn for å være hyggelig
Slik ser det ut
"Nå skal vi" og "jeg vil at" gir en klar ramme. Det er ikke strengt, bare tydelig og barnet slipper å gjette hva som gjelder. Uklarhet er verre enn tydelighet, også for et barn som ikke vil det som skal skje.
Det gjør også de ekte spørsmålene dine verdt noe. Har barnet erfart at når du spør så mener du det, blir svaret dets eget.
Se også Nei er noen ganger det rette svaret.
Å tenke over
Hvor mange av spørsmålene mine i dag var egentlige spørsmål?
Kilder
Emily Sumner m.fl.: Cake or broccoli? Recency biases children's verbal responses. PLOS ONE, 2019. Barn på 21–27 måneder valgte det siste alternativet når de svarte med ord men ikke når de pekte. I vanlige samtaler var tendensen der til rundt tre år.