Når det er du som reagerer

Noen ting utløser en større reaksjon i deg enn situasjonen tilsier. Et barn som er spydig, et barn som gjør noe på trass, et barn som sutrer.

Reaksjonen kommer før du har tenkt. Og den handler ofte om noe annet enn barnet foran deg.

Vi tar reaksjonen som informasjon om barnet. "Det barnet er umulig." Men den kan like gjerne være informasjon om oss.

Da havner barnet i noe det ikke har skapt.

I trygghetssirkelen kalles dette haimusikk. Bildet er en film av en rolig sti gjennom skogen. Så ser du den samme filmen med skummel musikk under. Ingenting i bildet er endret men nå kjennes stien truende.

Ingen hører faktisk noe. Musikken er reaksjonen. Den som kommer fra din egen historie, ikke fra det som skjer.

Hjernen tar snarveier hele tiden, bygget på tidligere erfaringer, holdninger og kultur. Det er nødvendig for å komme gjennom en dag. Men det gjør også at vi noen ganger ser feil.

Det henger sammen med toleransevinduet. Er du selv langt ute av ditt, er evnen til å vurdere svekket. Se Følelser som skal håndteres.

Og noen ganger er det enklere enn historie og haimusikk. Du hadde en dårlig morgen selv og reaksjonen er dagen din, ikke barnet. Det vinduet krymper for voksne også.

Og de to tingene utelukker ikke hverandre. Reaksjonen din kan være din, samtidig som barnet faktisk gjør noe som utløser den hos mange.

Forskjellen ligger i hva du gjør med det. Ser du bare barnet, blir det barnets feil. Ser du bare deg selv, gjør du ingenting med det barnet møter ute i verden.

Her er en tanke til: er du rimelig rund i kantene og noe likevel trigger deg, er sjansen stor for at andre reagerer likt.

Da handler det ikke bare om deg. Barnet møter den reaksjonen mange steder, uten å vite hva det er. Andre trekker seg unna og barnet skjønner ikke hvorfor.

Jobber du med din egen trigger, blir du en bedre voksen for barnet og du kan hjelpe det med noe som ellers stenger dører.

Se også Du ser bare fra der du står.

Hvilket barn får den største reaksjonen ut av meg og hva minner det om?