Overganger er vanskeligere enn vi tror

Hva handler det om

En barnehagedag er full av overganger: ut, inn, måltid, samling, rydding, henting. For oss er det rutine og vi ser dem knapt. For barnet er de fortsatt krevende, selv når de er godt kjente. To ting gjør dem vanskelige: avbruddet i det de holder på med og uforutsigbarheten i hva som kommer. Det første handler om det de må forlate, det andre om det de går til.

Det som fort kan skje

Vi ser overgangen som en formalitet og gir beskjeden i det vi skal videre. Barnet blir revet ut av noe det var midt inne i, uten å vite hva som venter og reagerer på det, ikke på selve aktiviteten vi skal til.

Andre veier inn

Varsle før det skjer. Noen minutter så barnet får avslutte selv i stedet for å bli avbrutt
La leken få en slutt. "Hvor skal bilen parkeres før vi går?" er noe annet enn "legg fra deg bilen"
Si hva som kommer, ikke bare hva som skal slutte. Barnet trenger å vite hva det går til
La overgangene komme i samme rekkefølge når det går og si fra når noe blir annerledes. Det er å vite hva som kommer som er tryggheten, ikke rekkefølgen i seg selv
Gi barnet en oppgave i overgangen. Da er man med på den, ikke utsatt for den

Slik ser det ut

Rutine for oss er ikke rutine for barnet. Vi har hele dagen i hodet og vet hva som kommer. Barnet har bare det som skjer nå.

Når man begynner å se overgangene som egne situasjoner og ikke som mellomrommene mellom det viktige, er det mye som endrer seg.

De er også de mest gjentatte situasjonene på dagen så små endringer får stor effekt.

Her trengs det ofte kreative løsninger. Ikke å gjøre det raskere men å gjøre det annerledes. Puljer, en voksen i gangen som tar imot, noe å gjøre for de som venter.

Se også Barnet vil ikke ut og Er det et spørsmål eller en beskjed?.

Å tenke over

Hvor mange overganger har vi egentlig på en dag hos oss og hvilken av dem går dårligst?