Språk fra gulvet

Situasjonen

«Og vi stiste så mye tate.»
«Åh. Spiste dere mye kake? Var det godt da?»

Barnet blir forstått og hører ordene riktig i samme slengen. Ingen har sagt at noe var feil.

Laget under

Vi retter: «Det heter kake.» Da handler samtalen om hvordan noe ble sagt, ikke om kaka. Skjer det ofte, kan barnet bli mindre villig til å bruke språket.

Eller vi svarer på innholdet og lar formen passere og anledningen går forbi.

Å gjenta riktig uten å påpeke feilen heter recast i forskningen. Grepet er godt undersøkt. Der gjentakelsen er en sentral del av språkarbeidet, er effekten god i studiene som finnes. Effekten av gjentakelsen alene er mindre sikker (Cleave mfl. 2015).

En forklaring på hvorfor det virker, er at barnet legger merke til forskjellen mellom sin egen form og den voksnes. Det er Saxtons kontrastteori fra 1997. Hvor mye slike rettelser betyr for hvordan barn lærer språk, er omdiskutert. Norske og engelske råd til foreldre og barnehager sier det samme i praksis: ikke rett direkte, gjenta riktig, litt hver dag og ikke mas om uttale.

Barnet trenger ikke klare å rette seg selv der og da. Det er ikke målet. Målet er at barnet hører forskjellen og har lyst til å prøve igjen.

Det spørrende tonefallet holder samtalen åpen. «Kake?» kan høres ut som en invitasjon eller som tvil og det er ansiktet som avgjør hvilken av dem barnet hører. Se Ord, tone og ansikt.

Prøv

• Bekreft forsøket. Gjenta ordet eller setningen riktig, gjerne med spørrende tone
• Velg hvor mange ord du gjentar riktig hver gang. Ikke alle og noen ganger ingen
• Del opp når det trengs. En og en lyd eller ett og ett ord og la barnet tygge på ordet på sin måte
• Sett ord på det dere er med på mens dere holder på: brettspill, maling, klatring, krangling, utforskning
• Vær varm i ansiktet og i stemmen men vær ekte
• Godta begge utfallene. Barnet plukker opp forskjellen, uten å klare å rette seg selv ennå eller ikke. Begge veiene leder videre

Situasjonen

Midt i en samtale øver du kanskje på et ord sammen med barnet. Du gjentar det riktig eller tar det én lyd eller ett ord om gangen og barnet får tygge på det på sin måte. Spørsmålet er hvor lenge dere skal holde på.

Tenk på det som fisking. Så lenge det napper, fisker du der du står. Slutter det å nappe, flytter du deg. Et nytt fiskested er en ny samtale med det samme barnet, en annen gang.

Hvor lenge man holder på, betyr like mye som hva man gjør. Målet er mestringsfølelse, om så bare for ett eneste ord og at barnet har lyst til å prøve igjen neste gang.

Laget under

Vi holder på for lenge fordi det går bra, eller fordi vi vil at barnet skal få det til nå. Barnet blir slitent. Da kan øvingen gi null effekt eller gi barnet en sperre mot å øve.

Stillasbygging, slik Wood, Bruner og Ross beskrev det i 1976, har seks funksjoner. En av dem er å forenkle oppgaven så barnet har færre steg å holde styr på. Det er det du gjør når du tar én lyd om gangen.

Hos logoped er det planlagt. Ett mål om gangen, når barnet er helt oppmerksomt og mange hundre gjentakelser fordelt over flere timer. En logoped har en planlagt metode og knagger for det. I barnehagen er det annerledes. Gjentakelsene kommer i hverdagen og det er den voksne som kjenner barnet, som vurderer når det er nok.

I vanlig språkutvikling jobber man med uttale hele tiden, i hverdagen.

Har et barn språklydvansker, er det annerledes. Da er det logopeden og avtalen med logoped som avgjør om barnehagen skal øve på uttale. Uten en slik avtale bør det barnet slippe oppmerksomhet på sin egen uttale (Språkløyper).

Forskningen sier en del om hvor mye som trengs, altså hvor mange gjentakelser og hvor mange timer. Om når det er riktig å stoppe underveis, står det lite. Det er en vurdering som gjøres av den som står der.

Prøv

• Får du masse napp, fortsetter du å fiske der du står. Får du ikke, går du videre til et nytt sted
• Et nytt sted er en ny samtale. Ganger antall barn på en avdeling blir det mange steder å fiske
• Gi deg mens det fortsatt er mestring i det
• Ta det som det kommer. Gjentakelsene kommer når samtalene kommer

Situasjonen

Et barn holder på med glidelåsen. Det får den ikke til og det får den nesten til. Du står ved siden av og kjenner at hendene dine vil hjelpe.

Laget under

Skal noe gi mestring, må det være litt vanskelig. For å vite hvor litt, må du kjenne barnet godt nok til å vite hvor punktet er.

Vi presser for hardt eller vi gjør det så lett at det ikke er noe å mestre.

Har barnet språkutfordringer og særlig hvis det er bevisst på det selv, er det enda viktigere å treffe. Det er mer sårende å ikke mestre når man allerede vet at man strever.

«Å gi barna bekreftelse på at det er vanskelig og at det er helt greit, er det beste du kan gjøre.»

Barnets utfordringer er en forskjell på oss, på samme måte som andre forskjeller. Vi er likevel like i verdi og potensial. Rammeplanen sier at alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen og at barnehagen skal fremme likeverd uavhengig av blant annet funksjonsevne.

Rådene om stamming fra Statped sier det samme: vis aksept for at barnet kan stamme. Frykt skaper ikke stamming men angsten for å stå fast og stigmaet rundt stamming spiller en stor rolle for at den utvikler seg og blir værende.

Vygotsky kalte avstanden mellom det et barn klarer alene og det det klarer sammen med en voksen eller et barn som kan mer for den nærmeste utviklingssonen. Riktig motstand ligger der.

Wood, Bruner og Ross beskrev i 1976 seks funksjoner i stillasbygging. En av dem er å holde frustrasjonen på et nivå barnet tåler.

Hvor lenge dere holder på, står i Fisk der det napper.

Prøv

• Si at det er vanskelig og at det er helt greit. Med ord og med ansiktet
• Inviter i stedet for å ta. Strekk ut armene og la barnet bestemme selv om det vil ha en klem
• Ikke avslutt ord for barnet og ikke snakk over hodet på det
• Ikke press for hardt. Ser du frustrasjon, tenk over om den kan komme av vansker

Situasjonen

Barnet kan forstå at vi ikke forsto når vi sier det og spør om igjen. Andre ganger ser det det i ansiktet vårt. Å spørre om igjen én gang er greit. Det er når det skjer ofte, at det koster.

Og det går andre veien også. Det er ikke bare barnet som kan bli misforstått. Den voksne kan forklare for langt.

Laget under

Barnet blir bedt om å gjenta seg selv for mange ganger og det skjer ofte. Da kan det begynne å snakke mindre og miste litt og litt av det sosiale og andre ting.

Eller vi later som vi forsto. Det merker barnet også.

Eller den voksne forklarer for langt og barnet henger ikke med.

Når du bruker setninger barn forstår, sier du det faglige til de voksne samtidig. Setningen er åpen for alle i rommet.

Noen ganger trengs det i tillegg noe som bare er til den voksne, et blikk som sier at nå har barnet fått nok. Poenget er at barnet slipper å bli spurt om igjen og at den voksne får beskjeden uten at det blir en irettesettelse foran barna. Se også Reflekter høyt sammen.

Å bli forstått avhenger like mye av den som lytter som av den som snakker. En studie av førskolebarn med talevansker har det i tittelen: My Speech Problem, Your Listening Problem, and My Frustration (McCormack mfl. 2010). I samme forskningsprosjekt tegnet barn med talevansker seg selv mens de snakket og de fleste tegnet det som noe glad. Det var familien og lærerne som pekte på frustrasjonen når samtalen brøt sammen. Barna selv så oftere at problemet lå hos den som lyttet.

Prøv

• Gjenta det du forsto så barnet slipper å begynne på nytt
• Be barnet vise deg, peke eller ta deg med dit det gjelder
• Bruk det som står framme: bilder, tegn og ting å peke på
• Ikke lat som du forstår
• Når det har låst seg, si høyt noe som avslutter det på en god måte. En kort forklaring barn og voksne forstår på hvert sitt nivå. Spar barnet for oppmerksomhet på egen uttale, med mindre det er avtalt med logoped
• Sjekk underveis at dere forstår hverandre og spør om du har snakket for mye. Sier barnet ja, si at du skjønner og si det på nytt, kortere, med bare det konkrete

Situasjonen

Du sier ja til et barn og rister på hodet samtidig, uten å vite det selv. Barnet ser hodet.

Laget under

Det første er å forstå hvilke kanaler som faktisk er kommunikasjon mellom mennesker. Det neste er å forstå hvilke kanaler man selv bruker, når og hvordan. Tonefallet, panna, å riste på hodet mens man sier ja. Det er ikke sikkert at du engang vet at du rister på hodet.

Bevissthet er første døra.

Og det går begge veier. Barnet snakker også med kroppen og den voksne leser den.

Ordene sier én ting og tonen noe annet. Man hører på tonefallet hva setningen ber om og et spørsmål som sier noe annet, er like frustrerende for et barn som for en voksen.

Og så er det den voksne som ikke er ekte. Det er som å se på en dårlig skuespiller. Det gjør nesten vondt å se på og barna ser det også.

Skjematisk tegning. På østnorsk betyr en slutt som ikke faller at noe er åpent og en fallende slutt at saken er avsluttet (Fretheim og Nilsen 1989).

Tallene om at 7 % av budskapet er ord, 38 % tone og 55 % kropp, gjelder bare ett slags forsøk: ord og kropp som spriker om følelser, hos en fremmed. De gjelder ikke samtaler generelt.

Watzlawick skrev i 1967 at man ikke kan la være å kommunisere. Også det du ikke sier, blir lest.

Klar og streng er ikke det samme. Strengheten kommer fra den voksne selv: frustrasjon for rigide regler, at man er mindre åpen for andre muligheter. Med mer forståelse for hva som faktisk skjer foran deg og mer toleranse, blir strikken lengre. Og når den ryker, blir det likevel ikke strengt.

En mor står i gangen og får ikke med seg barnet sitt og en venninne. De går bort fra henne med vilje og flirer lenger borte. En voksen fra avdelingen stopper og spør mor hva som skjer. Så sier den voksne, litt høyt, strengt og tydelig, men med varme og et smil:

«Kom igjen.»

Hånda vinker dem til seg. Jentene snur med en gang og kommer tilbake, uten sure miner. Den voksne smiler til mor og sier ha det bra og ler litt. Mor flirer selv. Ingenting av det hadde gått uten den gode relasjonen til begge jentene.

Prøv

• Få ordene, tonen og ansiktet til å si det samme. Klar og tydelig, ikke streng
• Hør på din egen tone. Ber den om et svar eller gir den en beskjed?
• Legg merke til hva kroppen din gjør uten at du har bestemt det. Irritasjonen sitter ofte i munnen og tennene, som spenning i kroppen, i fingrene og i blikket
• Må du være streng, spør underveis om barnet oppfatter deg som sint eller om det er redd. Sier det nei, si at det var bra. Sier det ja, juster
• Les barnet mens du prøver deg fram. Kommer det ingen negativ reaksjon, fortsett sakte. Stivner det, stopp. Noen barn leses ikke rett fram og da er kroppsspråket deres likevel det tydeligste de har. Et blikk kan stoppe noe og vise at du forstår uten ord, der relasjonen er
• Vær ekte. Et påtatt smil leses som påtatt, også av små barn. Spriker du med vilje, gjør det der barnet kjenner deg og leken. Se Erting ved bordet

Situasjonen

«Hvis du spør om noe så må du godta svaret. Hvis ikke du kan det så er det ikke et spørsmål lenger.»

Tonen avgjør også. «Det regner ute. Vil du ut og leke eller være her inne hvor det ikke regner?» er formet som et valg. Tonen kan likevel fortelle barnet hvilket svar den voksne vil ha.

Laget under

Vi stiller et spørsmål og vil ha et bestemt svar. Barnet svarer det spørsmålet peker mot og så tror vi at barnet har valgt.

Barn på 21–27 måneder valgte det siste alternativet 85 % av gangene når de svarte med ord, men bare 52 % når de pekte. I vanlige samtaler var tendensen borte rundt tre år (Sumner mfl. 2019). Barn mellom to og seks år svarer gjerne i den retningen et ja-nei-spørsmål peker. Tendensen blir svakere med alderen (Mehrani og Peterson 2017, studert hos persisktalende barn).

I hverdagssamtalene i barnehagen, i påkledning, måltid og stell, er det ofte de voksne som snakker mest og stiller lukkede spørsmål (Gjems). Et ekte spørsmål er en invitasjon til å tenke. Et spørsmål med et fasitsvar er en beskjed i forkledning.

Prøv

• Spør bare der du kan godta svaret
• Gi alternativer. Du aner ikke hva slags valg et barn kan komme til med frie tanketøyler og noen ganger er det bedre
• Er barnet under rundt tre år, la det peke eller bytt rekkefølge på alternativene. De minste velger ofte det siste de hørte når de svarer med ord
• Vær forsiktig med ja-nei-spørsmål til de minste. Mange svarer i den retningen spørsmålet peker
• Er det ikke noe valg, si det som det er og forklar hvorfor

Situasjonen

Først et nei. Så: «Vent litt, ja, det går.» Eller: «Hva hvis …?» Og så har dere en avtale som er bedre enn noen av dere hadde. Og du sier hvorfor du snudde. Uten grunnen ser det ut som barnet maset seg til det. Med grunnen ser barnet hvordan man tenker seg om.

Laget under

Vi snur uten å si hvorfor og da ser det ut som barnet maset seg til det. Eller vi holder fast på et nei vi selv ser er dårlig for å ikke virke ustø.

Barna lærer av det de ser. En voksen som tenker høyt, viser hvordan man veier noe og at et standpunkt kan endres av en god grunn. Det samme gjelder voksne imellom.

I studien av kvaliteten i norske barnehager strevde de fleste med å stimulere barnas språk. De beste barnehagene hadde voksne som stiller barna spørsmål tilbake (GoBaN, OsloMet).

Om grensen mot manipulering: i debatten om nudging har Thaler og Sunstein brukt publisitetsprinsippet. Et grep man ikke kan si høyt, er mistenkelig. Hansen og Jespersen (2013) mener at det ikke er nok. Et grep kan tåle å bli sagt høyt og likevel styre noen uten at de merker det. Å si hvorfor du snudde, er et godt sted å begynne men ikke hele svaret.

Prøv

• Tenk høyt når du ombestemmer deg og si hvorfor. Da ser barnet at det er å tenke seg om, ikke å gi etter
• Kjenn forskjellen på pedagogikk og manipulering. Grensen er tynn

Situasjonen

Med streng stemme, sinte øyne og et smil: «Nei, vi skal ikke leke nå!» Svarene blir blandet. Noen tror på det, noen er uenige, noen smiler.

Det er ikke ironi. Det er lek og smilet brukes bevisst.

Laget under

Et barn som ikke kjenner den voksne eller leken, tar det bokstavelig. Da blir det utrygt i stedet for morsomt.

Erting og klovning ligger tidlig i oss. Babyer klovner allerede i de første månedene og fra rundt ni måneder erter de. Når de blir ertet ser de fleste spedbarn opp på ansiktet til den voksne. Foreldre viser med smil og latter at noe er trygt og morsomt (Reddy og Mireault 2015). Barn på 19–36 måneder skiller spøk fra uhell når det er tydelig. Når det er uklart er det bare de på 25–36 måneder som bruker det den voksne gjør, latter eller «oops», som tegn (Hoicka og Gattis 2008). Bateson kalte signalet «dette er lek» (1955): en beskjed som forteller mottakeren hvordan resten skal forstås.

Ironi med ord kommer senere. Barn forstår sarkasme rundt 5–6 år og synes det er morsomt rundt 8–9 år. Treåringer ser likevel ut til å ikke bare ta ironiske utsagn bokstavelig.

Mye av samspillet mellom mennesker er ute av takt, rundt 70 % i studier av foreldre og spedbarn. Det som teller, er reparasjonen (Tronick og Gold 2020). Det samme poenget står i Circle of Security: merk at du bommet, kom tilbake og reparer.

Noen barn trenger tid. I en stor amerikansk langtidsstudie av temperament var rundt 15 % av barna det forskerne kalte slow to warm up. De trekker seg unna nye folk og situasjoner, men tar dem i bruk etter flere møter (Thomas og Chess).

Prøv

• Snu rundt på noe barna vet er på en bestemt måte. Det de vet, er det som gjør at de ser tullet
• Bruk smilet og blikket som signal om at dette er lek
• Når noen er uenige: bli først mer bastant, så spørrende, «men nei, går det an da?», litt dum og skift mening til slutt. Eller si med en gang at du tuller
• Se de stille barna. Gi dem noe med ansiktet som sier at de som sier imot, har rett og at det er greit. Spør dem gjerne direkte, nysgjerrig og si at alles meninger er like viktige
• Bruk leken til å bli kjent med barn som ikke kjenner deg
• Ser et barn utrygt ut, legg deg så flat du kan, så barnet skjønner at du er ufarlig
• Reparer med en gang

Situasjonen

Fire barn i sandkassa, seks spader. Ett barn har tre, ett har ingen. En voksen har allerede sagt at det ikke finnes flere.

Laget under

Den voksne fordeler spadene. Krangelen er over men barna har ikke funnet ut av noe. Eller barnet med tre blir den slemme i historien.

Spørsmålet om følelsen krever at barnet kan tenke seg hvordan det ville kjentes. Forståelsen av at andre kan tro noe annet enn en selv, kommer gradvis mellom 2½ og 5 år og ligger over tilfeldig nivå ved rundt fire år (Wellman, Cross og Watson 2001).

Barnet med tre spader er der de fleste barn på den alderen er. Barn fra 4 til 7 år takker nei til å få minst men tar imot å få mest. Bare åtteåringene i studien takket nei til å få mer enn de andre (Blake og McAuliffe 2011). Det handler om alder, ikke om egoisme.

Og de som ikke var med i krangelen, ser hvordan den ble løst.

Prøv

Én måte, i den rekkefølgen den ofte går:

1. Kom bort og se først, uten å avbryte hvis det ikke trengs. Undre deg og spør rolig hva som skjer. Det kan være noe du ikke har tenkt på
2. Spør hva de leker. Bekreft det de sier og få øyekontakt med den voksne mens du gjør det
3. Treff en følelse: «Hvis jeg hadde tatt alle spadene deres, hadde dere følt dere glade inni dere da?» Spørsmålet er retorisk med vilje. Sier noen ja, er det en ny samtale: hva får barnet til å si ja?
4. Gi problemet til barna: «Dere er fire barn og seks spader. Klarer vi å finne en løsning som er rettferdig for alle?» Bruk en oppløftende tone og prøv å få alle til å føle med den som ikke har
5. Gir et barn med én spade bort sin, ros det høyt. Problemet blir kanskje bekreftet på nytt og det gjør ingenting
6. Står barnet med tre på sitt, ta én og forklar hvorfor. Anerkjenn at det ikke var greit for barnet og gi et eksempel på noe du selv ikke liker, men må akseptere, gjerne noe barna kjenner seg igjen i. Sånn er verden noen ganger. Sier du det så flere hører det, er det ofte flere som er enige og det sprer seg en felles enighet

Målet er at alle skal være glade, også barnet med tre.

Situasjonen

Ei jente står ved plassen sin i garderoben med skoene igjen. Hun venter på å få si noe mens den voksne snakker med noen andre. Hun mister lett tråden så den voksne ber henne ta på skoene først, så skal hun få si det etterpå.

Hun sier at det var derfor hun sto der. Hun ville be om hjelp til å ta dem på.

Påkledningen er en språkarena. Ordene kommer i samme øyeblikk som det de handler om: hvilken vei, helt opp, borrelåsen.

Laget under

Barnet ber om hjelp og vi tar på skoene for det. Det går fortere. Barnet har skoene på men ikke erfaringen av å ha klart det selv.

«De der? De klarer jo du å ta på. Se om de står riktig før du tar dem på, bare.»
«Hvordan ser jeg det?»
«Se på hvilken vei skoen ligger og så på beina dine.»

«Jammen, jeg har litt vondt her på den ene foten når jeg prøver å ta den på.»
«Ok. Da åpner du skoen. Dra den borrelåsen der helt opp, åpne skoen og prøv.»

To minutter senere har hun begge skoene på.

«Syntes du sa du ikke klarte det, jeg, da?»
«Jeg husker ikke at jeg klarte det. Men jeg gjorde det.»
«Ja, det gjorde du.»

Så går den voksne ut og hun kommer rett bak.

Barnet vet ikke alltid selv at det klarte noe. Bandura beskrev fire kilder til tro på egen mestring: å mestre selv, å se andre mestre, oppmuntring og hvordan kroppen kjennes. Den sterkeste er å ha mestret selv. Men det hjelper lite om barnet ikke husker det. Når den voksne sier det høyt blir det til en erfaring barnet har.

Prøv

• Ber barnet om hjelp, si ja og at du først vil se hva det klarer: «Ja, jeg kan det, men jeg vil først se hva du klarer, så hjelper jeg deg med det du ikke klarer»
• Bruk det du vet om barnet. Mister det tråden fort, la det gjøre én ting først og si at det skal få si det etterpå
• Hjelp med den delen som stopper opp. Si hva barnet skal se etter: hvilken vei skoen ligger og så på beina
• Ta det barnet sier om kroppen på alvor og gi en vei rundt det
• Bruk de presise ordene for det dere holder på med
• Si det når det er gjort. Med et smil så barnet hører at det klarte det

Situasjonen

Bokstaver, lyder og skrift dukker opp av seg selv i hverdagen. Rundt tegning, lesing og andre ting der det er naturlig å snakke om bokstaver og lyder. Noen dager og noen dager ikke.

Det er noe å leke med. Det skal være gøy og valgfritt når det oppstår.

Laget under

Barnet viser fram noe det har skrevet og vi forteller hva det er. Det kan være noe helt annet enn det vi ser. Forteller vi barnet hva det er, kan barnet miste sin egen oppfatning av sitt eget arbeid.

Eller oppgaven blir for stor og barnet står igjen med at det ikke fikk det til.

Jeg legger ikke opp til at et barn skal feile med vilje.

Alder og utvikling avgjør hvor mye barnet skal gjøre selv. Det er samme tanke som i Riktig motstand.

Når barnet sier både feilen og rettelsen, kan forståelsen bli enda spissere. Det står her som erfaring. Forskning på akkurat det er ikke funnet.

Det siste året før skolen får de eldste ulike opplegg som forberedelse. Enkle oppgaver, som også viser de voksne hvor det trengs mer arbeid fram til skolestart. Og det er noe de store får gjøre fordi de er store, i sine egne øyne.

Prøv

• Spør om barnet vil at du skriver ordet på en lapp så det kan herme. Vil barnet at du skriver og oppgaven er for vanskelig og tidkrevende akkurat nå, gjør det bare
• Klapp stavelsene og legg tyngden der ordet har den. Da hører barnet forskjellen selv og dere kan si det sammen
• Stav med både bokstavnavn og lyder. Ta med de rundt men ikke press
• Bekreft det barnet forteller at det har skrevet. Blir du spurt hva du ser, tolk undrende, så barnet kan si ja eller nei til det
• Veiled i små steg i stedet for å rette. Må du rette, gjør det støttende: «Ser du hvordan du har lagd denne bøyen? Bøyer du den sånn i stedet, kan det hjelpe deg.» Ros arbeidet og be om ett forsøk til
• Mange barn synes det er frustrerende at lydene ikke passer bokstavene. Det er helt naturlig. Utforsk det på gøy

Situasjonen

Et barn hørte om noe i samlingen. Senere sier det det høyt til en venn og forklarer hvordan det henger sammen. Samme ting, tre ganger, på tre måter.

Laget under

Øvelse gjør mester.

Når vi hører noe, leser det, sier det høyt og forklarer det, er det den naturlige stigen utviklingen går i. Og stigen kan overføres til mange andre arenaer der mennesker lærer.

Det hjelper oss å behandle informasjon når den kommer gjennom flere kanaler. Og vi har naturlige forskjeller i hvordan vi best tar til oss kunnskap. Det som fungerer godt for noen, fungerer dårligere for andre.

I barnehagen er stigen mest å høre, si og forklare. Lesingen kommer senere.

Prøv

• La barnet høre det mange ganger før du venter at det skal si det
• La barnet si det høyt og forklare det for noen andre
• Bruk flere kanaler samtidig: ord, bilder, tegn, ting å ta på og kroppen. Se Gi dem noe å ta på
• Gi flere kanaler til alle barna, ikke bare til dem som trenger det mest
• Syng mer. Sang brukes mye i samlingene men den kan brukes mer. Den treffer flere viktige ting i utviklingen, ikke bare språket
• Se etter det som fungerer for ett barn og ikke for et annet

Situasjonen

Det er mye lyd i barnehagen, selv på en rolig dag. Det er en naturlig del av hverdagen og den bør ikke tukles for mye med.

Men det er forskjell på støy. God støy er den vi vil ha. Mange hører ikke forskjellen og kaller alt bråk.

Laget under

All lyd blir bråk som skal ned.

Eller motsatt: vi ser ikke at noen barn opplever verden rundt seg mer masete enn andre og at støyen, også den gode, blir for mye for dem. Særlig når flere ting flettes sammen og støy og stress er én av dem.

Det handler om enkeltbarna mer enn om gjennomsnittet. Noen tåler mindre enn andre.

Prøv

• Lytt etter forskjellen på god støy og bråk før du demper
• Se etter barna som blir stresset av for mye rundt seg. Mange fungerer bedre i mindre grupper, i det tredje rommet eller på uteområdet
• Del gruppa i mindre grupper. Lyden er én av mange grunner til det

Situasjonen

Et barn står utenfor leken fordi det ikke har ordene. Det møtes på samme måte som andre grunner til at barn ikke kommer inn i lek.

Vet du hva som ligger rundt, er det lettere å skreddersy måten du går fram på. Men det krever innsikt, kunnskap og forståelse for hvor viktig måten er.

Laget under

Den voksne presser barnet inn i leken og det ser ut som ett barn blir prioritert foran de andre.

Rette verktøy til jobben.

Det ligger mye læring her: å møtes på midten, empati for andre og en påminnelse om reglene for hvordan vi behandler hverandre og inkluderer hverandre i lek.

At ett barn ikke skal prioriteres foran de andre, trenger ikke forskning for å være riktig. Det sier seg selv når du tenker på hvordan vi skal behandle hverandre og hva barna ser hvis du gjør det.

Prøv

• Spør først hvilken rolle barnet vil ha
• Snakk med dem som leker om mulighetene, samtidig. Noen ganger er det greit med to pappaer i leken, andre ganger går det ikke, ifølge barna. Begge deler skal respekteres
• Velg etter barnet. Si det barnet vil for det. Gi det en setning det kan si selv. Eller finn en rolle som ikke trenger mange ord
• Vit når du skal sette inn en regel i leken på vegne av andre barn
• Gjør det så alle føler seg inkludert