Kunst av det skogen gir

Å se det man går forbi hver dag som noe man kan lage noe av. En kongle er en kongle til den blir et øye. En bøyd kvist er bare en kvist til den blir en munn.

Og å lage noe som lever to steder. Selve verket blir liggende i skogen når dere går. Et bilde av det blir med tilbake til avdelingen og der kan dere se det igjen og snakke om det lenge etterpå.

Begynn selv, uten å forklare først. Sett deg ned og legg noen pinner i en ramme på bakken.

Det tar sjelden lang tid før noen spør hva du driver med. Da forteller du. Mange går av seg selv for å finne noe de kan bruke: kongler, bark, mose, steiner, kvister med en form de liker.

La dem bestemme hva det blir. Rammen kan bli et ansikt, et hus, et dyr eller ingenting bestemt. Du trenger ikke vite det på forhånd og det gjør heller ikke barna.

Når dere er ferdige, la det ligge.

Det er ikke en høstaktivitet. Om vinteren er det snø, is og grankvister. Om våren knopper og løse kvister. Om sommeren steiner, sand og det som har falt av. Rammen er den samme, det er materialene som bytter årstid.

Bruk det som ligger løst. Blomster og blader som vokser, får stå. Det hører med og det er en samtale i seg selv. Se Hvordan vi behandler det som lever.

Ta et bilde før dere går. Heng det opp på avdelingen, gjerne der barna ser det i sin egen høyde. Da kan de fortelle om det til foreldrene ved henting, til de som ikke var med og til seg selv en uke senere.

Gå tilbake noen dager senere, hvis dere kan. Er det der fortsatt? Har noe flyttet på seg? Har regnet eller dyrene vært der? Det barna laget, har fått et eget liv og det er noe helt annet enn en tegning som ligger i en hylle.

At du starter selv i stedet for å gi en instruks, er noe av det som gjør at barna tar det som sitt. Se Den voksne i leken.

Dette er bare én måte. Prøv med det dere har.