Hvordan vi sier ting
Ansiktet og kroppen er også språk
Hva handler det om
Mimikk og kroppsspråk er ikke bare noe som følger med det du sier. Det er noe du kan snakke med.
Du kan vise at du forstår at noen har vondt eller er lei seg, uten å si et ord. Du kan stoppe noe med et blikk. Du kan invitere med til noe uten å spørre.
Hvor mye man bruker dette, varierer fra person til person. Dette er én vei inn og ingen må gjøre den likt.
Det som fort kan skje
Vi legger vekten på hva vi sier og glemmer at barnet ofte leser ansiktet først. Sier munnen én ting og ansiktet noe annet, merker barnet at noe ikke stemmer, selv om det ofte går etter ordene.
Andre veier inn
Bruk ansiktet til å vise at du forstår. Et barn som er lei seg, trenger ikke alltid ord. Trengs det ord, kan de bekrefte uten å kreve et svar
Vær tydelig i kroppen når du mener noe. Spriker kropp og ord, bruker barnet lengre tid på å skjønne hva du mener
Følg med på om det lander. Stivner barnet eller tar det ikke som lek, stopp med en gang og forklar med ord
Er du stor og har mørk stemme, kan det lande hardt. Da er terskelen for å bryte av lavere
Legg merke til hva ansiktet ditt sier når du er sliten eller stresset. Det leses uansett
Bruk det du har. Noen har mye mimikk naturlig, andre mindre og begge deler fungerer
Må du være streng, spør underveis om barnet oppfatter deg som sint eller er redd. Som oftest er svaret nei. Er det ja, juster
Skal barnet inn i noe nytt eller litt utrygt, er det lettere å godta når ansiktet sier det samme som ordene
Slik ser det ut
Barn leser ansikt tidlig og godt. Men når ordene og ansiktet sier hver sin ting, går de minste ofte etter ordene. Tonefall alene veier enda mindre: hører barn bare en stemme, går de stort sett etter ordene til de er åtte–ni år.
Derfor virker det best når ordene selv er tull. "Vi går ikke på do på tirsdager!", med streng stemme og et varmt smil. Barnet hører at det er feil, ser at du smiler og skjønner at dette er lek. Det er erting, ikke ironi og erting skjønner barn lenge før ironi.
Noen tar det likevel bokstavelig. Si at du tuller med en gang og la dem le med. Og det forutsetter at barnet kjenner deg godt nok til å vite hva ansiktet ditt betyr.
Se også Vent på barnets egen reaksjon og Gå ned på barnets høyde.
Å tenke over
Hva sier ansiktet mitt når jeg er sliten?
Kilder
J. Bruce Morton og Sandra E. Trehub: Children's understanding of emotion in speech. Child Development, 2001. Når ord og tonefall spriker går barn på åtte år og yngre etter ordene. Ni- og tiåringer er delt, voksne går etter tonen.
Margaret Friend og Judith B. Bryant: A developmental lexical bias in the interpretation of discrepant messages. Merrill-Palmer Quarterly, 2000. Fire- og sjuåringer legger mest vekt på ordene, tiåringer på tonefallet.
https://digitalcommons.usf.edu/psy_facpub/1230
Carolyn Quam og Daniel Swingley: Development in children's interpretation of pitch cues to emotions. Child Development, 2012. Viser til Friend 2003: når ordene spriker med ansikt og stemme sammen, vinner ordene hos fireåringer.
https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC3397680
Vasudevi Reddy og Gina C. Mireault: Teasing and clowning in infancy. Current Biology, 2015. Spedbarn klovner tidlig i første leveår og erter fra rundt ni måneder. Når de blir ertet ser de på ansiktet til den voksne.
https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC6171105
Elena Hoicka og Merideth Gattis: Do the wrong thing: How toddlers tell a joke from a mistake. Cognitive Development, 2008. Barn på 19–36 måneder skiller tydelig spøk fra tydelige uhell.
https://orca.cardiff.ac.uk/id/eprint/5600/
Penny M. Pexman: How do we understand sarcasm? Frontiers for Young Minds, 2018. Barn begynner å forstå sarkasme rundt fem–seks år.
https://kids.frontiersin.org/articles/10.3389/frym.2018.00056