Å teste grenser er jobben deres

Et barn som utfordrer en grense, gjør noe barn skal gjøre.

Gjennom å prøve ut hva som gjelder, finner barnet ut hvordan verden fungerer og hvor mye det selv kan bestemme.

Vi reagerer på det som om det er noe som må stoppes. Og noen ganger må det.

Men det er utviklingen som skjer og det er lett å glemme når man står midt i det.

Noen kaller det trassalderen. Andre kaller det selvstendighetsalderen og det er nok et bedre navn. Det starter gjerne rundt toårsalderen og varer i noen år.

Barnet oppdager at det har egne ønsker og vil gjerne finne ut hvor mye det kan bestemme selv. Motstanden er ikke rettet mot deg, selv om den kjennes sånn.

Barnet tester grensen flere ganger, som når man slår i en vegg for å finne ut om den holder. Holder den hver gang, er svaret gitt. Gir den etter én gang, må barnet fortsette å slå, for nå vet det ikke lenger hva som gjelder.

Det betyr ikke at alt skal aksepteres. Noe skal stoppes og noe kan få gå. Hva som er hva, avgjøres der og da, av hvem barnet er, hva som skjer rundt og hvor mye du har å gå på akkurat da.

Det finnes ingen liste over hva som er greit. Det er en vurdering du gjør underveis.

Og er dagene fulle av konflikter, kan det bety at grensene er for mange eller for strenge, ikke at barnet er vanskelig. Se Let etter ja-et og Ingen barn er vanskelige.

Se også Hold avtalene du gjør med barn.

Hvor mange av grensene våre er det noen som kan begrunne?