Hint i stedet for svar

Hva handler det om

Et barn står fast. Vi vet svaret og det tar to sekunder å si det.

Men da er det vårt svar, ikke barnets. Og barnet lærte at den som spør, får.

Det som fort kan skje

Vi svarer med en gang fordi det går fortere og fordi vi vil hjelpe. Eller vi lar barnet streve for lenge fordi vi har hørt at de skal finne ut av det selv.

Begge deler er godt ment men ingen av dem hjelper barnet videre.

Andre veier inn

Gi hint i steg. Ett lite av gangen, ikke hele veien på én gang
Følg opp svaret med et nytt spørsmål. "Hvorfor tror du det?" holder samtalen i gang
Ser du at barnet ikke har sjans, spør om det vil at du skal si det
Sier barnet ja, gi svaret. Og si samtidig at det er helt greit å ikke vite
Ikke gjør alt om til en oppgave. Kan barnet finne ut av det selv med litt innsats, er et motspørsmål på sin plass. Ellers gir du bare svaret
Gjelder også praktisk hjelp. «Ja, jeg kan det men jeg vil først se hva du klarer. Så hjelper jeg med resten»
Må du rette, gjør det støttende og ta utgangspunkt i det barnet gjorde: «Ser du hvordan du har lagd denne bøyen? Prøver du sånn i stedet, kan det hjelpe deg»

Slik ser det ut

Det å spørre om barnet vil ha svaret, gjør noe. Da tar du ikke noe fra barnet for barnet bestemmer selv når det er nok.

Og du får sagt det viktigste: det er greit å ikke vite. Det er sånn vi lærer noe nytt.

Samme konsept som øvelse gjør mester. Man klarer det ikke før man klarer det.

Se også Få barnet til å tenke selv, Finn ut av det sammen og La barnet oppdage det selv.

Å tenke over

Sist et barn sto fast, hvor lenge ventet jeg før jeg svarte?