La barnet oppdage det selv

Hva handler det om

Et barn sier "jeg vil ha fart". Det er ikke et spørsmål men vi skjønner hva det mener.

Vi kan gi fart. Eller vi kan svare på det barnet faktisk sa og la det oppdage forskjellen selv.

Det som fort kan skje

Vi retter. "Det heter kan du dytte meg." Da har barnet fått vite hva som var galt men ikke funnet ut av noe.

Eller vi lar det passere og da lærte barnet at det holdt.

Andre veier inn

Svar på det som ble sagt. "Ok." Ofte ser barnet forvirret ut et øyeblikk og prøver så igjen
Går det ikke, hint tydeligere. "Prøv igjen?" med et smil
Går det fortsatt ikke, si det rett ut. "Prøv å spør i stedet, jeg vil at du spør meg"
Bruk det bare der svaret er innenfor rekkevidde. Ellers blir det en gjettelek
Smilet er det som gjør at det ikke blir kjeft. Se Ansiktet og kroppen er også språk
Spør hva barnet har skrevet eller tegnet før du sier hva du ser. Det du ser, kan være noe annet enn det barnet mente og sier du det først, mister barnet sin egen oppfatning

Slik ser det ut

Grepet er en trapp. Du starter helt åpent og går nedover trinnene til det treffer.

Det virker fordi barnet ikke blir rettet på. Det oppdager selv at det ikke ba om noe og det er en annen erfaring enn å få høre det.

Og etter en stund gjør barna det for hverandre. "Du må spørre." "Prøv å si vær så snill." Da er det ikke lenger noe du gjør men noe avdelingen gjør. Se Vi lærer av det vi ser.

Samme prinsipp som når man gjentar grammatisk riktig uten å påpeke feilen. Se Bygg videre på det barnet sier.

Å tenke over

Hvor mange ganger om dagen retter jeg på noe som kunne gått av seg selv?