Veien blir til mens vi går

Hva handler det om

Vi skal på tur men vet ikke hvor. Turen blir til mens vi går. Noe dukker opp, vi stopper, vi snakker om det og så går vi videre dit det bærer. Det er ikke mangel på plan men en annen måte å planlegge på.

Det gjelder også ellers: vi hadde en plan, men den kastet vi og nå blir veien til mens vi går.

Det som fort kan skje

Vi holder på planen fordi den er lagt. Så går vi forbi det barna faktisk stoppet ved og kommer fram til stedet vi hadde bestemt, uten at noen egentlig fikk noe ut av veien dit.

Andre veier inn

Gå ut uten mål av og til. Se hvor det bærer
La det som dukker opp, få tid. Undringen kan ligge der like godt som i det man har planlagt
Vær villig til å kaste planen når noe bedre oppstår
Merk deg hva barna stopper ved
Si det høyt til kollegene: "vi tar det som det kommer i dag"

Slik ser det ut

Spontaniteten er den røde tråden. Det som skjer underveis, er ikke avbrudd fra turen men selve turen.

Og det krever noe av den voksne. Man må tåle å ikke vite hvor man skal og man må kunne gi slipp på noe man har forberedt. Det er lettere noen dager enn andre.

Men det betyr ikke at alt skal være uten plan. Noen ganger er målet poenget og da går man dit. Du må bare vite hvilken av de to dagene du er i.

Det barna stopper ved, er sporene deres. Se Å følge spor.

Og det gjelder ikke bare turer. Se Ikke alt trenger å bli en fast ordning.

Se også Å kunne snu underveis.

Å tenke over

Sist vi kastet planen, hva kom ut av det?